Innehaverne

Tekst fra Lierposten 16. april 2020

– Vi har gjort alt ferdig, og da tenker vi at vi har gjort vårt. Nå er det på tide å slippe nye krefter til, sier Øystein Narjord (60).
Sammen med kona Tone Birgitte Bergflødt (58), har han gjennom mange år utviklet odelsgården hennes til å omfatte et gårdshotell med kurs- og konferansefasiliteter i tillegg til tradisjonell gårdsdrift med korn, gras og skotske høylandsfe.
– Vi har bygd opp gården til det den er i dag, og samtidig holdt jorda i hevd gjennom en jevn og fruktbar drift. Økonomisk er det største bidraget fra driften av gårdshotellet. Nå har vi sluttført bygginga, og er egentlig klar for et generasjonsskifte, sier Tone samtykkende.
Mange muligheter
De er nå på jakt etter noen som kan ta gården deres inn i framtiden, og det ikke et gitt konsept de har tenkt seg. Egentlig er de åpne for mye, det viktigste er at det er de rette menneskene som kommer inn.
Når de tar Lierposten med på en runde på gården, er det lett å se at mulighetene er mange. På gården finnes blant annet en gårdsbutikk som kan fylles med varer, og et storkjøkken som kan brukes til mye mer enn den driften som er der i dag. Det er godkjent for det meste av matproduksjon, og har tilhørende kjøle- og fryselager.
– En mulighet er at noen vil drifte kjøkkenet, og kanskje åpne kafé eller et spisested med lokalmat på gården. Alt ligger klart for den eller de som tenner på en slik idè, forklarer Tone.
Gården er omgitt av jorder med god matjord, hvor det kan dyrkes mye forskjellig. Det er alt bestilt druer, så snart vil det være drueranker på Renskaug. Likevel er det mye ledig plass, og alternativer som er populære om dagen – som andelsjordbruk og parseller til kjøkkenhager – er også fullt mulig. Flere dyr er det også plass til – i tillegg til Tone og Øysteins skotske høylandsfe som går og beiter i havnehagene rundt gården.
– Det er så mange muligheter her, så mye man kan ta tak i, og utvikle videre. For de rette menneskene vil dette kunne være en drøm, sier Tone.
Hennes kongstanke i sin tid, før de startet opp vertsgården, var å bruke gården som en arena for en kombinasjon av helse og kultur. Da planene skulle til å realiseres, fikk de imidlertid råd fra Innovasjon Norge om å slå fra seg de tankene. Det måtte legges til rette for en drift hvor de tjente penger fra dag èn om skulle det bli mulig å leve av inntektene på gården. Derfor satset de på seng og mat, basisbehov som folk trenger og vil betale for uansett, i et såpass sentralt område som Lier er.
Å videreføre tankene om et helsested, et «retreat», er imidlertid noe som fortsatt vil være svært aktuelt, slik hun ser det. Stedet har kvaliteter som er etterspurt i tiden: «Space, silence and security», som en venn av Tone og Øystein sa en gang hun kom på besøk: – og dere har jo alt det!

Vil være besteforeldre
Tankene om å trappe ned har ligget og vaket en stund hos ekteparet. De har tre sønner som er voksne. To har bosatt seg i Danmark, og det er også her barnebarnet bor. Derfor er behovet stort for å kunne ta seg noen turer. Og det fungerer dårlig når gården krever at de er der hver dag.
– Nå kommer snart barnebarn nummer to, og vi ønsker å kunne reise dit, ønsker å kunne være besteforeldre, sier Tone.
Alle sønnene har fått tilbudet om å ta over gården, men alle tre har valgt andre retninger. Det er Tone og Øystein stolte av, men…
– Det føles ikke direkte trist at ingen av dem vil ta over gården, men et visst vemod er det at den ikke skal gå videre i familien. Allikevel, at de har etablert seg andre steder ser vi på som et tegn på at de er trygge og selvstendige, og det er godt for oss som foreldre å se, sier Tone, som legger til at de har tenkt mye på framtiden.
– På et eller annet tidspunkt må vi jo selge gården, og forberedelsene til det hadde vi holdt på med en stund. Vi hadde avtale med takstmann, men han fikk influensa og måtte avlyse. Samtidig kom koronapandemien, så da er det kanskje ikke meningen at gården skal selges enda, sier Tone.
Velfungerende gårdshotell
Tone og Øystein har kommet fram til at de er åpne for flere løsninger til videre utvikling. -Det er flere bolighus på gården, 70 senger til utleie, driftsbygninger og verksted som gir mange muligheter, sier Øystein.
– Gårdshotellet har vært drevet i ti år nå, og har fått et godt renomme. Gjestene kommer igjen, og det ligger mye hard jobbing bak en fast og stabil kundebase. Det er, som nevnt tidligere, gårdshotellet og overnattingene som er den økonomiske motoren i drifta vår, og det er mange flere muligheter til å utvide drifta her på gården. Kundebasen bidrar til jevn drift, og jeg tror også i tida som kommer at det blir viktig å ta vare på denne.
– Til tross for koranapandemien har vi et godt belegg, og når denne en gang er historie, tror vi aktivitetstilbud i nærområdet vil bli interessant for mange. Ønsket om å dyrke sin egen mat er i tida, og andelslandbruk, legge ut parseller til kjøkkenhager og sikkert mye annet vi ikke har tenkt på, vil kunne bli aktuelt. Mange bor tett, og denne gården ligger bare en kort sykkeltur fra mange menneskers bosted.
– Ingenting er skrevet i stein, og driftsmodeller som vi har vært inne på her, må alltid evalueres, sier Øystein.
– En sorgprosess

– Vi tenker oss muligheten for et samarbeid, som det ville vært hvis et av våre barn tok over. Vi er glade i gården, men ønsker ikke å være låst. Det vi ser for oss er et generasjonsskifte, men det blir altså ikke med en generasjon vi har skapt, forklarer Tone.
Hun forteller at det har tatt lang tid komme til det punktet hvor hun føler seg klar for å gi slipp på gården hun har vokst opp på.
– Nå er jeg veldig på plass i meg selv, men det har vært en sorgprosess som har pågått i to år. Det ligger så mye av oss og livet vårt i alle deler av gården, men nå synes jeg det er fint å tenke på at noen andre med kraft og pågangsmot kanskje kan få utløp for sine drømmer og ideer her.